En politistat verdig
[02.04.07] Demonstrantene i København kjempet en hel uke mot politiet etter at Ungdomshuset ble solgt – selve symbolet på den europeiske «undergrunnskulturen». Det hele minnet om et krigsscenario med skrik, flammer, sammenstøt, røyk og blødende ofre. Evakueringen av Ungdomshuset var for politiet en anledning til å teste landets elitestyrker – og en fransk polititaktikk. De opererte utenfor demokratiets rammer. Med den påfølgende rivningen av Ungdomshuset forsvant en essensiell del av dansk arbeiderbevegelses historie – det over 100 år gamle huset har fungert som et viktig sentrum for politisk aktivisme blant fattige arbeidere , og personligheter som Lenin og Rosa Luxembourg har vært der. Ungdomshuset representerte i dag alternative ideer, kulturelle, sosiale og politiske aktiviteter bygget på toleranse, ansvar og solidaritet. Derimot er den nye eieren en fundamentalistisk religiøs gruppe, tilhengere av et «korstog» mot muslimene i Danmark.
René Vázquez Díaz
Vår korrespondent. Cubansk forfatter bosatt i Sverige.
Tidlig om morgenen den 1. mars blokkerte kraftige styrker fra ordenspolitiet området rundt Ungdomshuset i en arbeiderbydel i København. Med en forbløffende militær presisjon – som om gruppen som befant seg inne i den fireetasjes bygningen besto av terrorister, og ikke et førtitalls ubevæpnede ungdommer med en gjennomsnittsalder på knapt 20 år. Dette senteret for europeisk undergrunnskultur, som ble overdratt til ungdommene av bystyret i 1982, ble senere solgt av den nye borgermesteren til en kristen sekt.
Medlemmer av antiterroristpolitiets elitestyrker lander, tungt bevæpnet, på taket i helikopter
Evakueringen begynner. Politiet bruker flunkende nytt utstyr. Ved hjelp av kraftige kanoner stenkes dører og vinduer med et besynderlig skum som straks stivner og gjør det umulig for okkupantene å åpne dem innenfra. Samtidig lander medlemmer av antiterroristpolitiets elitestyrker, tungt bevæpnet, på taket i helikopter. Alt tyder på at operasjonen er nøye planlagt, noe som i ettertid vil bli bekreftet av myndighetene.
Straks etter den brutale evakueringen av Ungdomshuset, begynner protestdemonstrasjonene – som til å begynne med går fredelig for seg. Politiet omringer så demonstrantene, mister besinnelsen, og snart bryter volden løs. Deretter begynner de vilkårlige og traumatiserende massearrestasjonene. Over alt på fortauene ser man ungdommer, for ikke å si barn. Politiet legger dem i bakken og setter håndjern på dem. Det hele minner om et krigsscenario, med støyen fra helikoptrene som hele tiden sirkler over åstedet for operasjonene.
SNART BEGYNNER AKSJONISTENE å svare på tiltale. Akkompagnert av kamprop som «Gatene er våre!», blir biler veltet og påtent. Ved hjelp av sykler, søppeldunker og andre beholdere barrikaderer ungdommene seg. I første omgang kaster de brostein og flasker. Så lager de molotovcocktailer som de kaster mot de tette politirekkene. Scenen, med skrik, flammer, sammenstøt, røyk og blødende ofre, minner mest om en urban gerilja av typen man kjenner fra Midt-Østen.
Hver gang politiet sender de brutale ladningene sine utover større demonstrantgrupper og får dem til å spre seg, oppstår nye demonstrasjoner i de tilstøtende gatene. Her settes det fyr på søppeldunker og biler. Disse spontane og spredte aksjonene, som overrasker politiet gang på gang, koordineres ved hjelp av tekstmeldinger. Også når det kommer til psykologiske virkemidler, er ungdommene oppfinnsomme: Midt under de mest voldelige sammenstøtene høres sanger av Manu Chao og andre alterglobalister på full styrke fra en lastebil med påmonterte høyttalere. I mellomtiden har åtte rader av politistyrker og panserbiler stengt veien inn til Ungdomshuset. Uten at det foreligger konkrete, lovmessige motiver, leter politiet etter utlendinger som på en eller annen måte er involvert i urolighetene. Disse arrestasjonsbølgene kommer til å vare i seks døgn, like lenge som kampene. Razziaene finner blant annet sted i Folkets Hus i Stengade, hos et uavhengig kollektiv i Baldersgade, i Solidaritetshuset og hos en mengde privatpersoner i forskjellige deler av København. På denne måten blir mer enn 140 utlendinger anholdt, ikke fordi de er siktet for lovbrudd eller forbrytelser av noe slag, men på grunnlag av en «antatt risiko», og for å forhindre at de får delta i videre aksjoner.
UTOVER DEN OVERDREVNE maktbruken, har også graden av illegalitet knyttet til politiets handlinger overrasket: En mengde mindreårige, som nå er registrert, er blitt anholdt av politiet, men det nøyaktige antallet er ikke offentliggjort. Grensekontrollen, den påfallende store mengden av ordenspoliti og pansrede biler som var mobilisert, tåregassen, de brutale angrepene på demonstrantene ved hjelp av spesialutstyr, samt de massive og arbitrære arrestasjonene – tegner et bilde av et militarisert politi. I likhet med sine italienske kolleger under G8-toppmøtet, viste de en bekymringsverdig vilje til å operere utenfor demokratiets rammer. I anledning av København-kampene ble forsterkninger fra andre europeiske land innkalt. For eksempel kom et tjuetalls politimarjer fra Malm..., på andre siden av Øresund. Fem ledere for det svenske ordenspolitiet kom også til åstedet for å se på metodene deres danske kolleger benyttet mot opprøret. Vitner har avdekket at politimenn i sivil, utstyrt med sine karakteristiske handsfreesett, kom og gikk midt i opptøyene, og kommuniserte på andre språk (tysk, fransk, engelsk).
Som svar på et spørsmål fra en avis, benektet talspersonen for politiet i København kategorisk at aktive styrker fra andre land hadde vært til stede. Derimot medga han at «hvis noen var kommet», var det «som observatører». Andre som har studert situasjonen har kunnet konstatere at de danske ordensstyrkene benyttet en fransk polititaktikk som ble tatt i bruk i 2006 under de store demonstrasjonene mot førsteansettelseskontraktene (Contrats de Première Embauche, CPE) i Paris: Spesialagenter forkledd som aktivister blandet seg med demonstrantene, for plutselig å kaste seg over de som så ut til å være ledere, så de kunne anholdes og stanses med makt.
De unge demonstrantene koordinerte aksjonene sine gjennom et sofistikert nettverk av Internet-steder. På disse sidene kunne man også følge med på hvordan sammenstøtene utviklet seg fra time til time, og få detaljert informasjon om politiets bevegelser. En av ordensmaktenes nye prioriteter ble følgelig å hacke seg inn i dette systemet.
5. MARS ble Ungdomshuset til slutt revet av maskerte arbeidere, beskyttet bak en barrikade av politistyrker. Navnet på firmaet som eide bulldoserne og gravemaskinene som ble brukt var dekket over. Med ødeleggelsen av Ungdomshuset forsvinner en essensiell del av den danske arbeiderbevegelsens historie. Mediene har ikke vært flinke nok til å belyse hvilket hat dette stedet vakte i noen sirkler. For viljen til å få slutt på en konflikt som hadde stilt ungdommene og institusjonene opp mot hverandre i 24 år var ikke det eneste motivet for intervensjonen …
Fra Folkets Hus ble bygget i 1897, har det rommet et viktig sentrum for politisk aktivisme blant de fattige arbeiderne på Nørrebro. Personligheter som Lenin og Rosa Luxembourg besøkte i sin tid stedet. Den 26. august 1910 fant en konferanse for den internasjonale kvinnebevegelsen sted der. Det var ved denne begivenheten at Clara Zetkin la fram ideen om en internasjonal kvinnedag. Sett i dette historiske perspektivet, kan man lettere forstå det nesten desperate hastverket de danske myndighetene hadde med å få bygget revet.
I 1982, etter nesten to års konflikter, ga det danske bystyret endelig ungdommene tillatelse å bruke huset. Men i 1999 besluttet det nye bystyret at det skulle stenges. Politikerne mente at aktivitetene «ikke var tilfredsstillende» og at bygningen var i en dårlig forfatning som følge av en brann i 1996. På sin side, forsvarte de unge «motstanderne av systemet» sin egen ytringsrett i dette huset, med sin kamptradisjon, og fordi de her disponerte fire etasjer og en kjeller, som inneholdt en bokhandel, en konsertsal og flere øvingssaler, et lydstudio, et trykkeri, flere møterom og et felles kjøkken.
Med mer enn 500 besøkende per uke, representerte Ungdomshuset et radikalt uttrykk for alternative ideer. Dette senteret for kulturelle, sosiale og politiske aktiviteter var bygget på toleranse, ansvar og solidaritet, uten rasistisk eller seksuell diskriminering. De tok fullstendig avstand fra forbrukersamfunnet. En viktig detalj: Disse uavhengige ungdommene har ikke noe spesielt ønske om å forandre samfunnet, og utgjør dermed ikke noen trussel mot statssikkerheten. De krever ganske enkelt at man lar dem utvikle en egen kultur, etter eget hode.
I 2000 SOLGTE det sosialdemokratiske bystyret bygningen til sekten Faderhuset. Denne fundamentalistiske religiøse gruppen, hvis overhode Ruth Eversen bare lyder de beskjedene hun får «direkte fra Gud», er tilhengere av et «korstog» mot muslimene i Danmark. Transaksjonen utgjorde en symbolsk begivenhet i Danmark, og med dette ble konflikten uløselig. Ungdommene har forkastet alle tilbud om å flytte, og på denne måten nektet innblanding fra formyndere og assistenter som ville ha forsøkt å forme fritiden og tankene deres. Konflikten har altså gått over i et spørsmål om retten til privat eiendom, og på denne måten fikk evakueringen som sekten krevde juridisk dekning.
De voldelige protestene ble etterfulgt av en rekke fredelige demonstrasjoner. 8. mars samlet et kvinnetog med mer enn 3000 personer seg. Politiet utførte identitetskontroller på generell basis. Mer enn 750 mennesker ble anholdt – blant dem rundt 140 utlendinger. Storkøbenhavn har litt over en million innbyggere. Hvis disse arrestasjonene hadde funnet sted i Paris, ville de proporsjonalt ha tilsvart 8000 anholdte. Siden politiet ikke har midler til å varetekstfengsle og forhøre så mange arresterte, har mange av dem blitt sendt til Fyn og Jylland. I København har man delvis tømt et fengsel for innsatte for å få plass til de arresterte ungdommene.
Fra 10. til 19. mars ble Nørrebro og Christianshavn erklært områder der alle borgere kunne kroppsvisiteres eller registreres, selv om det ikke knyttet seg noen spesiell mistanke til dem. Dette tiltaket, som er uten sidestykke i fredstid, burde være tilstrekkelig vitnesbyrd på myndighetenes manglene evne til å takle situasjonen. Likevel har operasjonen ifølge politiet «vært vellykket». Takket være de mange arrestasjonene og til tross for volden og sammenstøtene, har man registrert svært få personskader. Hvis denne måten å rettferdiggjøre tiltak som er en politistat verdig vinner fram i Europa, vil situasjonen anta pseudo-fascistiske dimensjoner.
HVORDAN KAN denne tøylesløse undertrykkelsen forsvares? Ifølge professor Lars Denick ved Roskilde Universitet har Danmark forberedt seg på å takle terrortrusselen på dansk jord. Siden det ikke skjer noe på det området, har evakueringen av Ungdomshuset fungert som en anledning til å teste landets elitestyrker. Mikael Rothstein ved Københavns Universitet mener at en bekymringsverdig utvikling har funnet sted. Fra å være et av de frieste og mest tolerante landene i Europa, har Danmark gått over til å bli «bakstreversk» og «trangsynt». Den sittende regjeringen er en liberal-konservativ koalisjon, ledet av Anders Fogh Rasmussen siden 2001, som har støtte fra den fremmedfiendtlige og ultranasjonalistiske ytterliggående høyresiden. Regjeringen har ved denne anledningen levert ikke bare en politisk, men framfor alt kulturell kamp mot enhver form for opposisjon.
Litt etter litt har en «lutring» og «utjevning» av de politiske valgmulighetene blitt presset igjennom. Selv når det gjelder litteraturen, forsøker myndighetene å innføre en dogmatisk norm. I dagens Danmark blir, i mye større grad enn i resten av Europa, avvisningen av alt det som virker annerledes eller som faller utenfor en viss sosial doktrine, knyttet til en «etnisk dansk» diskurs som er fiendtlig innstilt til innvandrerne. Innenfor et stadig mer tyngende, intolerant klima, mente staten det var mulig å bekjempe Ungdomshusets motvekt av solidariske og forbrukskritiske verdier – ved å slå dem ned.
Den raske evakueringen og rivingen av Ungdomshuset kan forstås som et oppgjør med en gruppe som var vanskelig å holde i tømme. Men holdningen til de danske myndighetene må anses for å være et «eksperiment» for politiets maktbruk, som kjennetegner et system som aner et stadig større behov for slike tiltak. Det er teknikker av semi-militær karakter som har blitt benyttet i Danmark. Tilfellet skaper dermed en presedens, noe andre europeiske land vil kunne vise til. Disse landene har fått anledning til å studere teknikkene in situ (på stedet), og det vil hjelpe dem til å besvare følgende spørsmål: Hvor mye undertrykkelse tåler et demokrati?
Oversatt av K.S.
